En selvbiografisk bok på 80-tallet skrevet av en lege fortalte hvor jævlig det var å møte helsevesenet da han selv fikk kreft. Å møte min egen bransje som håpefull sakprosadebutant med prosjektbeskrivelse og et par prøvekapitler fikk meg til å minnes den boken og føle sterk identifikasjon med forfatteren: Jeg føler meg ikke akkurat kreftsyk, men litt redusert kanskje. Litt pjusk, litt misforstått.
Hvor mange ganger har jeg ikke selv i årenes løp forklart slukørede forfattere at deres prosjekter var for smale, for lite salgbare, for sent ute i forhold til en trend, eller ganske enkelt «ikke passet inn i vår liste.»
Senest i dag leste jeg i Bok og samfunn at tilbudet av sakprosabøker er større enn etterspørselen og at det store sjiktet mellom storselgerne og de helt smale utgivelsene har mye vanskeligere vilkår i dag enn for noen år siden. Avsenderen var Per Noranger, forlagsjef i Spartacus Forlag. «Nåløyet er blitt trangere,» sier han.
Jeg vet jo dette. Egentlig. Jeg leser salgsrapportene, hører på min egen salgsavdeling be om bøker med «bestselgerpotensial,» snakker selv om «spissede boklister», refuserer flere prosjekter i måneden, og fortviler over utgitte bøker som har vært i salg et halvt år og knapt solgt mer enn 500 eksemplarer. Men det er underlig å være på den andre siden. Institusjonelle sannheter høres helt annerledes ut herfra. De blir rettet mot meg personlig — bokhandlernes innkjøpsrutiner, redaksjonenes bestselgerbesettelse, ja hele bransjens taktfaste og konforme marsj. Alle konspirerer mot min lille spire av en sakprosabok.
Og jeg er like sårbar, like motvillig og like prisgitt deres vurdering som den kreftsyke legen.
Fy faen, dette har jeg godt av.
Legg igjen en kommentar