Faglogg
Jeg begynte egentlig en ny “fotofortelling” til denne oppgaven, etter å ha foretatt nok et intervju om et bestemt familiebilde. Men et utsagn fra Merete Morken Andersen under forrige samling ga meg inspirasjon til å bevege meg utenfor komfortsonen min med hensyn til sjanger. Hun sa at det var i nettopp denne modulen, Litterær sakprosa, at vi kunne eksperimentere med tekstarbeidet. Derfor ble det i stedet en reiseskildring fra mitt siste besøk til øya Hvar i Kroatia som til slutt endte på skrivebloggen.
I fortellingen bruker jeg påskeprosesjonen som en rød tråd med et ganske overfladisk handlingsforløp og som en anledning til å flette inn fortellinger om enkeltmennesker fra byen Jelsa i tillegg til elementer fra prosesjonens (og øyas) historie. Den største utfordringen var å velge bort informasjon og inntrykk jeg på forhånd hadde notert meg. Kill your darlings har fått ny betydning for meg etter å ha skrevet denne teksten!
I utgangspunktet har jeg valgt det Arne Melberg kaller “reiselitteraturens vanligste grep,”[1] nemlig å skrive i presens og bruke direkte gjengivelse slik at leseren føler seg midt i hendelsene (og dermed midt i teksten) når jeg skriver om selve prosesjonen. Jeg bytter til fortidsbeskrivelse når jeg forteller om noe som har skjedd tidligere og når jeg gjenforteller det historiske stoffet.
Jeg hadde også i mente Melbergs betraktninger rundt Ryszard Kapuscinskis bruk av litterære virkemidler som det “prismatiske blikk” og bruk av polyfone stemmer[2]. Derfor valgte jeg å presentere forskjellige kroater underveis i prosesjonen, slik at de til sammen utgjorde et lite bilde av folk som bor i byen Jelsa. Jeg valgte dessuten folk som hadde fortalt meg om øyas historie eller om påskeprosesjonen. Ved å gjengi disse, for så å vende tilbake til prosesjonen, slapp jeg å trekke noen sosialpolitiske slutninger, noe jeg absolutt ville unngå. For som Canetti skrev i innledning til Stemmene fra Marrakech: På reisen finner man seg i alt, opprøret blir hjemmet.[3] Dessuten var jeg redd for å havne i selskap med Åsne Seierstad, som Melberg kaller en spionerende reisekildrer.
Min egen rolle i fortellingen er dobbel. Jeg ville bruke meg selv og min egen subjektivitet som kontrast til de andre småhistoriene. Ulempen ved dette kan bli en viss form for eksotisme. Men å blottstille sine egne oppfatninger, fordommer og uvitenhet er også en måte å komme nærmere “sannheten” i fortellingen. Å tydeliggjøre sitt eget ståsted når man presenterer et “fremmed/eksotisk” materiale, er i det minste et forsøk på å være verdinøytral. Å veve min egen rolle som “outsider/insider” inn i fortellingen er også et bevisst narrativt grep.
I mitt arbeid med å granske min egen rolle som fast gjest i byen Jelsa, blir jeg også konfrontert med min rolle som gjenforteller. To av “typene” Melberg beskriver er: Vitnet og Turisten. Førstnevntes rolle er å fortelle om noe som ingen har sett, mens sistnevnte forteller om noe alle har sett.[4] Ingen tvil om at Turisten ikke har en særlig høy stjerne, hverken på det litterære plan eller blant reisende generelt. Likevel vil jeg slå et slag for Turisten og innrømme at min rolle som forteller er en blanding av disse to.
For det første valgte jeg å fortelle om enn 500-år gammel påskeprosesjon som er viden kjent i Kroatia og som det både er skrevet en del om og referert til i turistbrosjyrer og -nettsteder. Altså: Jeg beskriver noe som ”alle” har sett. Og selv om jeg inntar Vitnets rolle når det gjelder noen av sidefortellingene, vil jeg helst ikke innta rollen som sannhetsvitne med moralsk plikt til å gjengi (les: den objektive) sannheten til leseren. Sannhet er relativt og kulturbetinget, og jeg nekter å påta meg rollen som Profet, slik Melberg beskriver den.[5]
Denne nøytraliteten har jeg forsøkt å understøtte med et nøkternt språk. Dette også for å unngå fallgruvene Aslak Nore beskriver i en artikkel om Åsne Seierstads forfatterskap (Seierstad igjen!): “prosaen er sukret og kulørt, slik Seierstad skriver når hun har for store litterære pretensjoner.”[6] Fri og bevare meg. Jeg skal i hvert fall ikke kunne bli anklaget for overstadig bruk av ladede adjektiver, overflødige verb og beskrivelser av irrelevante rekvisitter! Men faktum er at jeg fant det vanskelig å beskrive den fysiske virkeligheten uten å bli klisjepreget. Jeg tenkte på dette da jeg sto på torget i Jelsa: Hvordan beskrive byggene, himmelen, luften, folkene, stemningen uten å fråtse i detaljer og trette ut leserne? Løsningen var “less is more,” men jeg har kanskje ikke vært beskrivende nok?
[1] Melberg, Arne (2005). Å reise og skrive: Et essay om moderne reiselitteratur. Oslo: Spartacus Forlag. s. 17.
[2] ibid. s. 74-75
[3] Canetti, E. (2006) Stemmene fra Marrakech. Oslo: Gyldendal. s. 22
[4] Melberg, Arne. (2005). Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur. Oslo: Spartacus Forlag. s. 29-30.
[5] ibid. s. 30.
[6] Nore, Aslak. (2008). “Jenta som gjorde opprør. Om Åsne Seierstads forfatterskap” Prosa nr 1/08.
