Prosesjonen
Klokken nærmer seg ti om kvelden i byen Jelsa på øya Hvar i den kroatiske skjærgården i Adriaterhavet. Torget i havnebyen er ryddet for uteserveringenes stoler og bord. Folk samler seg i lange, tause rekker nedover den polerte vakre steintrappen og på begge sider av torget, forbi havnen og på hovedveien ut av byen. De venter på den religiøse prosesjonen Za Krizem. Det er stille. Fasadene til de mange hundre år gamle byggene skinner i lysene fra kirken. De beige og grå steinene er vakre i dagslys, men stråler nå med en underlig polert glans. Steinene på selve torget ser ut som et nybonet dansegulv. Za Krizem starter skjærtorsdag og avsluttes langfredag morgen. Dette er påskefeiringens høydepunkt for øyas katolikker, og den 500-år lange tradisjonen vurderes nå av Unesco som verneverdig. Skjønt, den har overlevd mange regimer, flere kriger og så mye motstand i løpet av et halvt årtusen at den trenger neppe ekstern hjelp for å leve videre.
Min plass blant disse troende er tvilsom. Jeg blir pinlig klar over mitt eget likegyldige forhold til kristendommen. Dette får meg til å overkompensere med barnlig veloppdragenhet: et interessert blikk, forsiktig smil, rolig kroppsholdning og hendene samlet foran meg i en slags halvveis religiøs, litt inderlig positur. For omverdenen er jeg protestantisk tvers i gjennom. Mens kroatene står i mørk dresser, mørke vinterjakker og pensko, står jeg der med blondt hår i vårlig og lyst fritidstøy, som en annen turist.
Jeg står blant dem hvert år. Like nær og like fremmed. Flere kjenner meg eller vet hvem jeg er, eller rettere sagt, hvem jeg er gift med. Noen kjenner huset vårt, inneklemt blant ruiner og bebodde hus fra 17- 18- og 19-hundretallet i et trangt smug bak kirken i den eldste delen av byen som heter Bonski Dolac. Jeg har kjent mannen og huset og byen i fire år, og det er min femte påskefeiring i Kroatia.
Kvinnelig korsang høres nå fra den overfylte kirken på toppen av trappen. Jeg tenker at vår nabo, den tidligere operasangeren Jerka, ikke er blant dem i år. Hun ligger hjemme med et ullsjal over skuldrene og hoster så bronkiene rister. Jeg hører henne om dagen og om kvelden. Vinduet til rommet hennes er omtrent tre meter fra mitt soveromsvindu. Da hun sto og puslet med noen potteplanter på verandaen sin tidligere om dagen, spurte jeg henne hvordan det gikk . Hun tok seg til brystet og hvisket ”virus, virus”. Hun snakker kun kroatisk og litt tysk. Jeg snakker ikke kroatisk og heller ikke tysk. Likevel fikk hun formidlet at niesen, Magda, og grandtantebarnet Michaela fra Zagreb ikke kunne komme til Jelsa i år på grunn av hennes sykdom. Jeg sa ”what a shame”, og hun svarte med en universell håndbevegelse av oppgitthet og fatalisme.
Vanligvis er det livlig i huset til Jerka i påsken. Med broren og samboeren Dinko, Magda og lille pratsomme Michaela, i tillegg til flere som kommer innom på kaffebesøk i løpet av uken. Hun tar seg dessuten alltid tid til å vise oss at vi vanner bougonvillaen for mye eller for lite, at vi bør klippe druerankene som henger over verandaen. Hun feier alltid demonstrativt foran vårt inngangsparti, så vel som sitt eget. Jerka pleier å være stram og elegant i de mørke påskeklærne sine, det fortsatt brune håret er velfrisert, og hun går aldri ut døren uten en anelse rouge på de bleke, nesten rynkefrie kinnene og en overraskende rød lepestiftfarge på leppene.
Den røde lepestiften gjorde inntrykk første gang jeg så den, for jeg hadde allerede hørt historien om den 80-år gamle, forhenværende operasangeren som blir kalt “the double virgin.” Visstnok var hun både vakker og suksessrik da hun kom hjem til broren Dinko som plutselig var blitt enkemann med to små døtre å oppdra. Hun ga opp sin karriere, flyttet hjem og tok ansvar for broren og barna hans. Hun giftet seg aldri og sang deretter bare i kirken et steinkast unna. Hvordan dette gjør henne til en dobbel jomfru aner jeg ikke, men det er nok en henvisning til hennes doble forsakelse: ekteskap, og mulighet for eget familieliv, i tillegg til sangkarrieren.
Det er bevegelse på torget. Klokken nærmer seg ti over ti. Et mannskor høres fra kirken, de første stemmene i følget bølger ut av kirkerommet, ut i den klare, kalde kveldsluften. De siste forsinkede tilskuerne og noen barn haster ned trappen mot det mørke torget — et tegn på at prosesjonen har begynt å bevege seg ut av kirken. Marias klagesang synges av to dype mannsrøster, mens tre eller fire stemmer svarer. Det er ubeskrivelig vakkert og fremmed og ligner litt på gregoriansk sang. Den som barbeint bærer det enorme 18 kilo tunge korset og de tolv som bærer de 2 meter lange lanternene har lange, hvite kjortler. De øvrige, som bærer lange kubelys, har mørk dress. Bak dem går resten av kirkefølget. Flere vil ta plass i prosesjonen ettersom den passerer, selv om de færreste av dem vil gå de mer enn 20 kilometerne innom seks landsbykirker frem til neste morgen. Men overraskende mange deltar. Flere hundre fra øyas forskjellige landsbyer vandrer og synger og ber høylytt gjennom natten.
Jeg nikker til flere som går i prosesjonen. En av dem er vår venn Frankie. Han synger vakkert og ser alvorlig ut i den mørke dressen sin. Jeg vet at Frankie er dypt religiøs. Han drikker et lite glass utvannet rødvin til maten kun fordi det symboliserer Kristi blod. Han er kjekk og ungdommelig av utseende til tross for at han har fylt 40. Han var en sagnomsust kvinnebedårer og visstnok en lovende mellomleder for Coca Cola, før en bilulykke satt en stopper for karriere og dametekke. Hjerneskaden han pådro seg gjør ham fysisk litt ustø og har påvirket korttidshukommelsen. Likevel siterer han replikker fra 10 årganger av Seinfeld-episoder hver dag når vi drikker kaffe sammen på torget. Mens hans mindre talentfulle, yngre brødrene nå bor i Berlin og Zagreb og dyrker voksenlivets herligheter, bor Frankie igjen i hjembyen sammen med moren. Han er vennlig, hjelpsom, interessert og til tider irriterende dogmatisk når det gjelder spørsmål om helse, fedme, røyking og andre laster. Han er opptatt av klokken og sjekker mobilen flere ganger i løpet av tiden det tar å drikke hans spesialkaffe med tynn, koffeinfri espresso og sunn, skummet melk. Alle avtaler, formelle som uformelle, legges inn i mobilen, slik at han får en auditiv påminnelse. Mobilen kimer ustanselig. Frankie er en populær fyr.
Sangstemmene øker i volum. Disse sangene er ikke nedskrevet og krever dyp pusteteknikk og en nærmest perfekt koordinasjon sangerne i mellom. De trenes i sangteknikk og den muntlige sangtradisjonen fra puberteten av. Jeg ser for meg Frankie og fetterne hans som unggutter der de øver i kirken på 70- og 80-tallet. Under kommunistregimet ble prosesjonen tolerert, men det var vanskelig for alle å holde koken på langfredag som i den perioden var en vanlig skole- og arbeidsdag. Mange barn ble straffet av lærerne for å være trøtte etter en lang natts marsj, og det kunne være vanskelig å finne en som var villig til å bære det tunge korset en hel natt igjennom for deretter å gjennomføre en hard arbeidsdag.
Nå står hele byen og mange fra fastlandet festkledde og andektige og vet at de kan sove i morgen. Stemningen på torget har endret karakter. Barna virker oppglødde mens de voksne gir inntrykk av salighet, slik man ofte føler når forventninger blir innfridd. De vet at prosesjonene fra landsbyene Vrbanje, Vrisnik, Vrboska, Pitve og Svirce allerede er i gang og at de alle i løpet av kvelden og natten vil komme til hovedsetet Jelsa med sine tunge kors, eldgamle klagesanger og høytidlige bønner. Slik har det vært i 500 år.
Det begynte i 1519 som et folkelig opprør mot venetianerne som styrte øya og kirken. Prestene har tradisjonelt hatt lite med planleggingen og gjennomføringen av prosesjonen å gjøre. Det kom som en overraskelse på meg at dette pompøse, tilsynelatende geistlige toget faktisk begynte som en folkebevegelse mot kirken. Kanskje var det derfor kommunistene så gjennom fingrene hvert år når øyboerne samlet seg og tok det kristne budskapet ut av Guds hus, ut i gatene og opp i fjellene til sine brødre og søstre i de mindre landsbyene.
Jeg hilser forsiktig til matriarken Jesinka på andre siden av torget idet toget fylles ut av menn og kvinner som hittil har vært tilskuere. Hun er Frankies tante og mor til fire sønner som alle synger i kirken og har viktige roller i øysamfunnet. Den autoritære Jesinka har sagt til både mitt og min manns barn at hun ikke har forståelse for mennesker som gifter seg flere ganger. Hvilket ekteskap hun siktet til var tydelig. Jesinka har derimot stor sans for folkeopplysning og har fortalt min mann at under annen verdenskrig ble mange øyboere evakuert til El Shatt i Egypt. Prosesjonen, som ikke ble holdt på øya i 1943 og 1944, ble dermed gjennomført under Egypts stjernehimmel i området rundt flyktningleiren. Hun fortalte også om kroatiske kvinner som unnfanget og fødte barn mens de var i Egypt. Før de returnerte til øyene i Adriaterhavet i 1945, ble barna levert til inneforståtte tjenestemenn og -kvinner på fastlandet og videre til barnehjem slik at kvinnene kunne reise tilbake til sine ektemenn og familiemedlemmer uten skam. Hun sier at hun innimellom ser kroatiske menn i 60-årene med påtagelige mørke krøller og mørk hud i gatene eller på grønnsakstorget når hun er i fastlandsbyen Split og handler.
Plutselig høres kvinnelig sang og man får en følelse av konkurranse mellom de mannlige og de kvinnelige stemmene. Lydmessig oppstår det en slags ubehagelig vibrering i luften som opphører idet sangerne går forbi to-og-to. Min venn Miranda løfter med seg datteren Hannah på 3 år og gjør tegn til meg om at hun går allerede nå. Hun bor i det enorme barndomshjemmet sitt i åsen over byen og må bære barnet oppover vanvittig mange trapper før hun er hjemme. Hun og engelskmannen Paul bor med deres to døtre i øverste etasje, mens moren og faren bor i underetasjen. I tillegg rommer huset tre leiligheter av varierende størrelse til utleie i turistsesongen. Fordi jeg har mest kontakt med Miranda og hennes mann og følte en gjensidig fortrolighet, ba jeg henne om å fortelle meg om hvordan det var å bo på Hvar når hennes serbiske mor valgte å reise fra sin kroatiske mann og fire barn og heller tilbringe krigsårene i Beograd. Tidligere på dagen hadde hun fortalt muntert om rasjoneringen fra den tiden (om alle rettene man kunne tilberede med løk), om de gamle kommunisthotellene som plutselig var fylt med flyktninger og som gjennom dugnadsinnsats fikk mat fra lokalbefolkningen. Miranda ble stille lenge etter spørsmålet om moren ble stilt over kafébordet. Det alltid så animerte og åpne ansiktet ble nesten uttrykksløst. Så sa hun at det ville hun helst ikke snakke om, og begynte heller blidt å fortelle om noe annet. Slik er det ofte i Jelsa: Dersom jeg spør om krigsårene får jeg enten til svar at krigen aldri nådde øya, eller at dette ikke lenger er problematisk for noen.
Prosesjonen er på vei opp til fjellandsbyen Pitve, og mange tilskuere blir stående igjen i klynger på det blanke, tomme torget. Etter en slik mektig oppvisning ville det være tenkelig at alle ville gå stille hjem til sitt. Men selv om alle utebordene og stolene er ryddet bort fra kafeene, er det mange som går inn for å drikke espresso og spise kaker. Vi rusler inn til Nijaz og kona på Café Splendid. Nijaz er i femtiårene og er annen generasjons muslimsk makedoner som driver kaffe- og iskrembar på torget. Faktisk er alle iskrembarene i de gamle, vakre byggene drevet av muslimer fra Makedonia. Dette ble etablert under kommunistregimet, og løyvene går i arv. Ingen kan forklare meg hvorfor det er slik. Det er trangt og røykfylt og mange får ikke plass på de røde stolene ved de fire små respatexbordene. Vi bestiller likegodt en gin og tonic og prater med et franskamerikansk par vi kjenner i kafeens grelle belysning. Han er journalist fra New York bosatt i Paris, hun er fransk. Jeg forteller med fire års myndig erfaring hvordan katolikkenes pomp og prakt er fremmed for meg, men at jeg føler tilhørighet og deltagelse fordi prosesjonen tross alt er en tradisjon av folket. Til min overraskelse får jeg høre at vår amerikanske venn ble urolig av hele seansen. Som jøde kan han ikke fri seg fra tanken på at mange kroater var tyskervennlige under annen verdens krig og at det fascistiske Ustaše-styret opprettet hele åtte konsentrasjonsleiere for å internere serbere, jøder, sigøynere og kommunistiske partisaner. For ham ble prosesjonen som en Ku Klux Klan-oppmarsj for en afroamerikaner. Vi ble fort enige om at denne samtalen ikke kunne fullføres i et såpass trangt lokale med mange påskeglade byborgere.
Plutselig merket vi at alle hadde gått ut av kafeen og at Nijaz løp bort for å lukke døren. Han gikk tilbake bak forhenget, og vi ble pinlig klar over at prosesjonen fra Vrboska nå var på vei mot kirken og at alle sto på plass på torget igjen — bortsett fra oss som satt og drakk og skravlet. Jeg mintes en lignende hendelse et par år tidligere da Nijaz vennlig jagde oss inn i det lille lokalet da vi satt og drakk øl i solen en onsdag i påsken. Mannskoret passerte gjennom et lite smug bak torget fra hovedkirken til et lite kapell fra 15-hundretallet. Muslimske Nijaz måtte instruere oss om at det ikke sømmet seg å drikke alkohol ute på akkurat det tidspunktet i den katolske påskeuken, selv om de kjortelkledde herrene ikke passerte torget.
Det er mange år siden jeg først måtte lære meg hvilke konvensjoner gjaldt for helligdager i Norge. Som tenåring måtte jeg alltid løpe ut og hente klesvasken dersom den hang ute en lørdagskveld slik at det ikke skulle henge der på søndag morgen. Min mormor var veldig påpasselig med slikt selv om hun selv aldri gikk i kirken. Derfor var jeg selv påpasselig denne palmesøndagen med å børste håret og kle på meg før jeg satt meg ut på verandaen med morgenkaffen, i stedet for å sitte i slåbroken slik jeg vanligvis gjør. I det jeg kom ut døren ble jeg møtt med synet av mengder av Jerkas undertøy som flagret muntert noen få meter over smuget mellom husene våre. Dette med klesvask på søndager er tydeligvis ikke noe som katolikker bryr seg om.
Annenhver time hele natten igjennom hører jeg fra soverommet mitt Marias klagesang sunget av forskjellige mannsstemmer. Jeg tenker på korsbærerne som går barbeinte eller bare med sokker mer enn to mil over asfalt og småstier. Jeg gleder meg over at jeg ikke må stå opp til messen klokken syv om morgenen når Jelsa-prosesjonen møtes av presten og mange byfolk foran kirken. Iblant er det deilig å likevel være en utenforstående i denne byen jeg er blitt en del av.
Denne siden har følgende undersider.
