Januar 2010
Personlig essay
Hege Høistad
En reise uten hjemkomst
To bilder tatt ved Niagarafossen er limt inn på samme side i et album. På det første står en mann og et pikebarn vendt mot fossen, på det andre står det samme barnet på kanten av en mur slik at hun får samme skulderhøyde som kvinnen som holder henne i armen. Begge smiler mot kameraet med fossen som bakgrunn. Umiddelbart ser dette ut som typiske turistbilder både i form og innhold: en liten familie på reise med behov for å forevige eller bevise at de faktisk sto ved mektige Niagara Falls. Begge bildene er litt overeksponert, slik at den grå himmelen nesten går i ett med den hvite bilderammen, og fossen fremstår som et hvit-snø-lignende område i bakgrunnen.
Susan Sontag hevdet at bilder tatt på reise har følgende rolle: De virkeliggjør opplevelser hos moderne forbrukere og opptrer derfor som bevisførsel på forbruk som ble foretatt utenfor nærmiljøets rammer. “…by limiting experience to a search for the photogenic, by converting experience into an image, a souvenir.”[1]
Jeg lurer på om Sontag etter hvert fikk et mer sympatisk syn på slike konvensjonelle, overeksponerte familiebilder ved å granske sine egne i godt voksen alder? Uansett, tvillingbildene fra Niagara Falls hadde på et vis en slik funksjon som Sontag beskrev i On Photography. Men de var ikke bilder av en ordinær familieutflukt hvis formål var å samle på visuelle suvenirer. Den avbildede familien er immigranter, og disse fotografiene ble sendt til foreldre og besteforeldre i Norge som bevis på deres gode helse og velbefinnende.
Av alle typer reiser er emigrasjon den mest ekstreme fordi den i prinsippet utelukker siste del av reisens tre ledd, nemlig hjemkomsten. Psykoanalytikerne Leon og Rebeca Grinberg sier at felles for alle emigranter og deres etterlatte er den metaforiske opplevelsen av døden og dermed den påfølgende sorgen. “The feelings of mourning with which each side responds to the separation may be compared to those one has at the death of a loved one. The unconscious association between leaving and dying is extremely intense.”[2]
Familien på bildet ser slett ikke sørgmodig ut der den står foran fossen, og dens opplevelse av eksil skal vel heller ikke overdrives i ettertid. Som norske babyboomere oppvokst i byggetiden på 1950-tallet bærer de to voksne nok heller med seg ungdommelig overmot enn lengsel etter fedrelandet og generasjonene som ble igjen.
I 1967 emigrerte 2 683 nordmenn til Nord-Amerika. Jeg liker å tenke på at vi var de tre som gjorde at det ikke ble et rundt tall det året. Vi var akkurat det tretallet – mor og far og jeg.
De to bildene av oss, som ble sendt hjem til Hamar, hadde sannsynligvis samme funksjon som de brevene som ble sendt tilbake til gamlelandet den gang da emigranttallene var langt mer imponerende. På 1860-tallet reiste gjennomsnittelig 15 000 nordmenn hvert år til Amerika. Men hundre års forskjell endret ikke det behovet de fleste hadde for å formidle følgende til familien sin: Vi er friske. Vi er i arbeid. Vi tilpasser oss dette nye landet.
Som da Juul Gulliksen Daaset sendte følgende oppmuntrende brev fra Midtvesten til broren sin i Numedal på slutten av 1860-tallet: “Vi har nu faaet en Jernbaneliner her i Nærheden. Jeg vil til næste Vaar ikke faa mer end en 6 a 8 Engelske Mile til Markedet. Hvis du tænker paa at komme her til saa vil jeg raade dig til ikke at vente længere med Reisen da Landet her bliver opkjøbt og bosat mer og mer til en hver Tid …”[3]
Niagara-bildene ble sendt hundre år senere med samme hensikt. Selv om et ledsagende brev sikkert formidlet utfyllende og nyanserte detaljer, var bildene et ettertrykkelig bevis på at alt sto bra til med den lille familien som poserte foran en av verdens største naturskatter – et symbol på nordamerikansk storhet. Besteforeldrene var sikkert mindre interessert i fossen enn i å granske barn og barnebarn som bodde i deres midte for under et år siden. Hadde barnet vokst? Så de godt ut? Var smilene overbevisende?
I boken Farvel Norge beskriver Sverre Mørkhagen Norges emigrasjonshistorie over 600 sider. Det er engasjerende lesning. Særlig beskrivelsene av enkeltmennesker fra fordums tid, deres korrespondansesnutter og deres egne beskrivelser av livet i Amerika gjør at historien blir levende. Men leseren får ikke vite hva som skjedde videre med den enkelte. Brevene forblir fragmenter fra liv der bare noen detaljer er bevart og kan fortelles videre. Jeg lurer veldig på hva som skjedde med Juul Gulliksen Daaset og broren hans. Jeg lurer også på hva som skjedde med Gro Rui og hennes ti år gamle sønn som reiste fra Telemark. Og Gjert Hovland som i 1831 reiste fra Haugesund-området, og som skrev så panegyriske beretninger om velstand og imøtekommenhet i mulighetens land at han nærmest forårsaket en folkevandring langt utover sitt eget distrikt.
Når jeg nå ser på Niagara-bildene, vet jeg noe om forhistorien. Og jeg vet definitivt noe om hvordan det gikk med hedmarkingene som emigrerte til Canada. For eksempel vet jeg at far var nyutdannet ingeniør, og at Canada hadde åpen immigrasjon for såkalt profesjonelle som kunne bidra i industriutviklingen. Sånn sett passer familiens formelle inngangsbillett til det nye landet godt med Mørkhagens beskrivelser av Norges Tekniske Høgskole som “Amerikalinjen” på 1950- og 60-tallet, selv om min far fikk sin ingeniørutdanning i Malmö. Jeg vet dessuten at han var ganske uredd og eventyrlysten som type, og gjennom oppveksten hadde utviklet stor sans for amerikansk musikk, film og litteratur.
Jeg vet også, i likhet med mange av de håpefulle på vei til Midtvesten eller Brooklyn for hundre år siden, at inngangen til et nytt land og et nytt liv var preget av motgang og ulykke. Typisk for mange utvandrere med familie dro faren min av gårde før oss for å sikre jobb og inntekt og bolig. Etter noen måneder kom beskjeden om at alt var på plass, og at mor og jeg trygt kunne reise til vår nye framtid. Da vi ankom flyplassen i Toronto, ble vi møtt av en bekjent som kunne meddele at far hadde vært i en kjedekollisjon på motorveien og lå på sykehus med hodeskade, brukket ben, arm, kraveben og nese. Dermed røk jobben, inntekten og leieligheten, og vi begynte vårt liv i Canada på sosialen, boende på ett rom med kokeplate i et lite motell ved en 4-felts motorvei. Der bodde vi i flere måneder. Mor vasket motellrommene for å spe på økonomien, og jeg lærte mine første engelske ord fra en svart-hvit TV som sto på kontinuerlig.
Når jeg nå ser på bildene, vet jeg at denne første delen av reisen ligger bak oss. Far er frisk. Sannsynligvis har han allerede fått en ny jobb som flyingeniør, og det er tidlig vår 1968. Jeg er tre og et halvt år gammel.
Kanadiske Martha Langford har forsket på familiealbum og sier følgende: “Separation of the album from its community casts it into an unnatural silence.”[4] Jeg vil videreføre dette utsagnet: Å løsrive et familiebilde fra sin narrative og kronologiske sammenheng er som å skru ned lyden til allestemmene som omgir det. Et familiebilde trenger med andre ord selskap med andre bilder og gjerne tekst. Hvis ikke trenger det en tolk i form av noen som kjenner historien, og som har det familiære blikket som er i stand til å “lese” bildet ut fra sitt eget ståsted. Objektivitet får ikke plass i slike fortettede tolkninger. Derfor leser jeg langt mer i de to bildene fra Niagara Falls enn andre er i stand til. Og langt, langt mer enn det som er nødvendig for å fortelle en immigranthistorie.
Det ene bildet er tatt av far og det andre av mor. Jeg liker godt når de sammenstilles, for det sier noe om situasjonene der og da. Det forteller oss at de var alene på denne utflukten, og dermed ikke kunne be en ledsager om å ta et bilde av hele familien samlet. Jeg liker også at de er helt forskjellige bilder, til tross for åpenbare likheter. Sett for seg er bildet der mor og jeg står sammen, mindre interessant enn det andre. Det har med bildets komposisjon å gjøre og med min dattertolkning. Fotograf-faren var seg mer bevisst motivet og plasserte oss slik at vi sto smilende mot ham på samme høyde med hverandre. Smilene er like: To pene jenter stiller seg opp for mannens blikk og speiler hverandre i holdning og ansiktsuttrykk. Til alt overmål forsterkes den feminine omsorgsrollen av dokken jeg bærer på. I ettertid blir dette en litt rørende klisjé som forsterkes når man tenker over hvordan vi har tilbrakt de siste månedene i klaustrofobisk ensomhet som familie. Jeg blir dessuten interessert i hvordan vi ble plassert på samme høyde. Som datter klarer jeg ikke å la være å reflektere over vårt hittil 45 år lange mor-datter-forhold. Så pussig å se at mors etter hvert velkjente ikke-autoritære holdning til meg gjenspeiles i dette bildet, men fra en tid da hun definitivt utøvet sin de facto myndighet og autoritet overfor tre-årige meg.
Bildet som mor tok av meg og far, er et langt mer interessant objekt for dattertolkeren. Komposisjonen er mindre konvensjonell, og derfor har jeg flere innganger til bildet. Det mest slående for meg er det tilbedende, litt sjenerte blikket jeg har når jeg ser langt opp mot faren min. Her er det ikke tvil om hvem som er sjefen. Jeg kan her og nå nesten kjenne hvordan ansiktet mitt beveger seg i akkurat dette dattersmilet. Det ser ut som om far smiler også, men ikke mot meg. Jeg hadde et vanskelig forhold til min far. Og jeg leser inn kompleksiteten i vårt 21 år lange far-datter-forhold i dette bildet fra begynnelsen av vårt nye liv i et nytt land. Mitt liv slik jeg husker det, begynte der. Så godt som alle mine minner om far er fra Canada.
Han var bare 24 år gammel på dette bildet. Jeg liker i grunnen best å se på ham fra dette ståstedet: som en middelaldrende kvinne ser på en 24 år gammel gutt. Jeg er nysgjerrig på ham og vil ham vel der han står i litt voksne klær og liksom ser mot sin egen framtid. Tynnheten hans rører meg. Klærne og kroppen blir for meg en synliggjøring av hans maskuline pågangsmot, hans potensial og hans gutteaktighet.
Problemet med å gjenskape en personlig historie er at det biografiske og det selvbiografiske blir sammenfiltret. Særlig når et barn forteller historien om sine foreldre. Professor Nancy K. Miller, som har skrevet mye om selvbiografiske tekster, sier at dette også gjelder i bruk av bilder. “In the century of the camera, this reconfiguration of a shared narrative often enlists snapshots from the family album in order to retrieve a past that is ours but not ours alone.”[5] Min historie vil derfor være annerledes en mine foreldres. Hvem eier historien? Våre minner endrer seg over tid og tvinger oss til å revidere tilsynelatende faste, historiske hendelser slik at fortiden blir omskrevet i nåtid. Og da blir jo historien en annen.
For denne utvandrerfamilien ble historien vi alle kan enes om, overraskende lite unik sammenlignet med fortellingene i Mørkhagens bok. Lik Gjert Hovland på 1830-tallet sørget faren min for ytterligere rekruttering av norske ingeniører han kjente fra flyvåpenet og den tekniske skolen i Malmö. Fire gutter tidlig i 20-årene dro til Toronto og bosatte seg der i 1969. Tre av dem bor fortsatt i Canada med sine familier. Og lik de fleste utvandrere før oss bodde vi i nærheten av disse tre nordmennene og deres familier (selv om vi alle flyttet på oss flere ganger). Sammen dyrket vi norske juleskikker og merkedager, feiret jubileer og dro på ferie. I motsetning til etablerte norske innvandrerenklaver, som i Midtvesten eller Brooklyn, var vi en slags vandrende ghetto med få medlemmer.
Kommunikasjonen med gamlelandet var beskjeden selv om teknologien ga helt andre muligheter i 1960-årene enn da den norske utvandring var på topp. Foruten et par-tre brev i året til besteforeldregenerasjonen var det kun én telefonsamtale – på julaften. Og vi reiste ikke tilbake til Norge på ferie før jeg gikk i annen klasse på barneskolen og søsteren min – som for øvrig ble født på Niagara Falls Hospital halvannet år etter at disse bildene ble tatt – var nesten tre år gammel.
Vår utvandrerhistorie sluttet 14 år senere. Mor og far ble skilt, og jeg og søsteren min ble med mor hjem til Norge. Dermed ble det et hjemkomstelement i denne fortellingen likevel. Paradoksalt nok virket hjemkomsten som den første immigrasjon for min søster og meg. Vi måtte på nytt lære et språk vi etter hvert hadde fått et svært begrenset forhold til, skaffe oss nye venner og stake ut en annen fremtid enn den vi hadde sett for oss hjemme i Ontario. Far døde et par år senere. Hjemme på Hamar. Den mest utvetydige immigranten av dem alle, som stort sett bare snakket engelsk og elsket livet i utlendighet, sørget likevel for å bli stedt til hvile på norsk jord. Som så mange utvandrere før ham.
Den symbolske og faktiske betydningen av hjemkomsten for min mors del kan ikke overdrives. Hun bor fortsatt i samme hus på Hamar som to generasjoner før henne har levd og dødd i. Som om hun aldri hadde reist. Hun er nå ankerfestet for to immigrantdøtre og deres familier som ser på bilder og forteller hver sine historier om Canada.
[1] Sontag, Susan. On Photography. (1989) New York: Doubleday, s. 9–10.
[2] Grinberg, Leon and Rebeca Grinberg. (1989) Psychoanalytic Perpectives on Migration and Exile. New Haven: Yale University Press, s. 67.
[3] Mørkhagen, Sverre. (2009). Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825–1975. Oslo: Gyldendal, s. 333.
[4] Langford, Martha (2006). “Speaking the album.” I Locating Memory: Photographic Acts. Annette Kuhn og Kirsten Emiko McAllister (red.). New York: Berghahn Books, s. 224.
[5] Miller, Nancy, K. (2006) “Putting Ourselves in the Picture: Memoirs and Mourning”. I Locating Memory: Photographic Acts. Annette Kuhn og Kirsten Emiko McAllister (red.). New York: Berghahn Books, s. 51.
Denne siden har følgende undersider.
