Refleksjonsartikkel til Fellesemnet
Master i Faglitterær skriving
Tekstbilder og bildetekster
Jeg begynte dette semesteret med et ønske om å lære mer om tekstarbeid og dets teoretiske forankring. Som utgangspunkt hadde jeg en interesse for, og kunnskap om, fotografi. Håpet var at en økt innsikt i og fagkunnskap om skrivefaget skulle ha en positiv effekt, en slags vitamininnsprøytning, slik at jeg var bedre i stand ti å teoretisere rundt fotografiske bilder.
Hvilken lykke det var å gradvis innse at tekstteori og bildeteori i mange tillfeller kan være sammenfallende og i verste fall supplementerer de hverandre ganske godt! Denne innsikten har i løpet av de siste ukene gitt meg en gryende idé om en masteroppgave og en tilfredsstillende husmorfølelse av å få ting på plass.
I denne artikkelen vil jeg ta for meg tekstteoretiske temaer og drøfte hvordan disse ble anvendt i mine oppgaver dette semesteret. Jeg tar utgangspunkt i disse temaene heller enn å ta utgangspunkt i mine tekster hver for seg. Dette for å frigjøre meg fra tidligere faglogger og forhåpentligvis bidra til et tydeligere “globalt blikk”[1] både for meg selv og for leseren. Kilder vil bli henvist til fortløpende.
Narrativ teori
Merete Morken Andersen henviste til narrativ teori som en del av hennes forelesning om selvbiografisk skriving under første samling. Utsagnene “memory itself is dependent on the capacity for narrative” og “narrative is the principal way in which our species organizes its understanding of time”[2] satte i gang tankeprosessene som ledet frem til den selvbiografiske teksten “Å se seg selv i familiebilder”. Mye av arbeidet med den teksten dreide seg om narrative teori vis a vis bilder av egen familie. Jeg valgte derfor å bruke Roland Barthes Camera Lucida som teoretisk tilleggstekst. Etymologisk har ordet narrativ to sider: Å forstå og å fortelle. Begge disse prosessene provoserer fram aktiv eller dyp tenkning rundt fortellinger[3]. Dette er spesielt viktig i tekster som er selvbiografiske og som krever evnen til desentrering, som Morken Andersen sa i sin forelesning. I en selvbiografisk tekst er forfatteren av teksten, fortelleren i teksten og tekstens hovedperson samme person. I den ovennevnte teksten, hadde jeg også en tredelt rolle i forhold til bildene: Jeg var fotograf, (usynlig) motiv og til slutt også betrakteren.
Begrepet narrativ diskurs er viktig når man jobber med selvbiografiske tekster. “The difference between story and narrative discourse is a difference between two kinds of time and two kinds of order”.[4] Tid har gått mellom hendelsen (bildet ble tatt) til fortellingen om hendelsen (bildet), og alt som skjedde i mellomtiden vil påvirke den narrative diskursen på en eller annen måte. Eller som Paul John Eakins sier det: “Every recollection refers not only to the remembered event or person or object but to the person who is remembering.”[5] Det er klart at min tekst om mormor nå, 12 år etter hennes død, er en annen enn den jeg eventuelt ville skrevet kort tid etter bildene ble tatt på kjøkkenet på Hamar i 1992.
Jeg benyttet også narrativ teori i mitt faglige essay “Familiefotografiets gravsteder”. Denne gang som en forankring av min hovedtese om at familiefotografier fungerer som utgangspunkt for narrativ diskurs og identitetsbygging hos familiemedlemmer. Som en forlengelse av dette, inkorporerte jeg også Dan McAdams’ tekster[6] om mytebygging hos enkeltmennesker og hvordan dette igjen påvirker den narrative diskursen som foregår rundt familiebilder.
Retorisk analyse
Det finnes tre retoriske appellformer: etos, logos og patos. Kort fortalt gjelder den første talerens (tekstforfatterens) troverdighet, den andre saksinnholdet og den tredje mottakerens (leserens) overbevisning gjennom sanser og følelser. Jeg har forsøkt å være bevisst disse tre appellformene i alle mine tre tekster dette semesteret.
I ettertid tenker jeg at den første teksten “Å se seg selv i familiebilder” har sin største styrke gjennom sin appell til patos. Dette fordi den inneholder til dels intime fortellinger som lett appellerer til følelser hos leseren. Som et narrativt supplement brukte jeg bilder i dette essayet. Tilføyelsen av disse bidro til det Kjeldsen kaller resonansprinsippet.[7] Det vil si at bilder har en unik evne til å vekke emosjonell gjenklang eller resonans hos leseren. Sammen bidro tekstfortellingene og bildene til å styrke patos, men også til å styrke etos. Ifølge Kjeldsen har bilder en unik evne til å styrke begge appellformene fordi de skaper evidentia (en levende eller visuell representasjon av hendelser)[8]. I kraft av min tredelte, og dermed omnipresente rolle som fotograf, betrakter og forteller styrkes etos utover det visuelle evidentia som fremlegges som “bevis”.
Jeg brukte bilder også i min tredje oppgave “Dokumentarfotografi frem fra glemselen”. Men her har de en mer pedagogisk funksjon. Selv om de har styrke i sin funksjon som evidentia, blir gjenklangen hos leseren mindre emosjonell og mer opplysende/forklarende vis à vis teksten. Uansett er patos forhåpentligvis styrket siden økt forståelse hos leseren gir tilfredsstillelse og er i seg selv en god retorisk appell[9].
I denne siste teksten forsøkte jeg også å styrke logos- og patosappellene ved å forklare kunstfaglige termer, bygge opp teksten kronologisk, være entydig i mitt bruk av begreper og unngå den mer personlige “jeg-formen”. Jeg forsøkte dessuten å benytte meg av enthymemer[10] i min konklusjon om dokumentarfotografiets nåværende plass i “fortidens forståelsesrammer”. Premissene for denne konklusjonen blir: Utstillingsformatet er modernistisk (les: gammeldags), juryens faglige forsvar for utvelgelsen og utstillingen er lite faglig konkluderende og mediets omtale er overfladisk.
Jeg håper at bildene i denne teksten også bidrar til en retorisk fortetning slik Kjeldsen beskriver det: I motsetning til tekstlesing, der vi får informasjon skritt for skritt og leseren hele tiden har fokus fremover, “har bildet evne til å oppfattes i et umiddelbart nå – nærmest i et øyeblikks eksplosjon av inntrykk og mening.”[11] Og det er vel det nærmeste jeg kommer en forklaring for hvorfor jeg selv er så fascinert av fotografiets narrativitet — enten det gjelder dokumentarfoto eller snapshots fra familiealbumet.
Ved å bruke bilder som et narrativt element i to av mine oppgaver prøver jeg å styrke oppgavenes totale retoriske appell. Bilders retoriske styrke ligger i at de fungerer som språk (som kan leses og avkodes) og som det Kjeldsen kaller mediert evidentia (et umiddelbart sanselig inntrykk). Nettopp fordi bilder er både språk og mediert evidentia forener de det generelle med det konkrete.[12] I teksten om dokumentarfotografi bidrar bildene til å styrke forståelsen av teksten, samtidig som hvert bilde sier noe generelt om den visuelle epoken jeg forsøker å beskrive.
Sjanger
I tillegg til Eva Maagerøs forelesning om sjanger, har jeg i mine studier hovedsaklig fordypet meg (både i praksis og teori) i de sjangrene jeg har fått i oppdrag å skrive: faglig og personlig essay og populærvitenskapelig artikkel.
Den første oppgaven ble et mer vellykket essay enn den andre oppgaven, selv om jeg jobbet mer bevisst med sjangeren i den andre. Hvorfor det? Jeg har tilfredsstilt flere av Haas’ kriterier for det dialogiske essayet[13] i den andre oppgaven enn i det første: Den har en åpnere form, en eksplisitt dialogisk struktur, en tydelig skeptisk stemme, variasjon i fortellingen med avstikkere, og den kan anses som å være en omforming av det allerede formet. Det fine med Haas’ artikkel er at den nærmest kan brukes som en sjekkliste, og den fungerer tilsynelatende akkurat slik som Maagerøs beskrivelser av strukturer i sjangre som et overordnet system der hvert trinn har ulike funksjoner.[14]
Men jeg innser at en for nitid fokus på teknisk oppfyllelse av gitte sjangerkrav ikke er ensbetydende med en vellykket tekst i en gitt sjanger. I tilbakeblikk virker det som om problemene med “Familiebilders gravsteder” handler mindre om sjangerkrav enn om andre retoriske elementer. Mens “Å se seg selv..” har implisitte patosstyrkende elementer (bilder, god bruk av teori, tydelig budskap og progresjon i teksten), virker “gravsteder” irriterende eksplisitt i sine virkemidler. Et stort retorisk no-no. Mens forfatterstemmen var nær, personlig og behersket i “Å se seg selv…”, var den skingrende og insisterende i den andre teksten. Dessuten gjallet den i ensom majestet. Behovet for flere stemmer ble påpekt i skrivegruppa, og jeg ser nå at jeg var lite sjenerøs med Conradi Andersen, Susan Sontag, og Harrison McClary som med-stemmer. Sånn sett var det lettere å få “flyt” i den populærvitenskapelige artikkelen om dokumenterfotografier. Her fungerte sjangerstrukturen for en faglig artikkel slik som Jim R. Martin sier at en slik struktur burde: som “et positivt bidrag …en måte å komme fra A til B…(der) hvert trinn i sjangeren er et bidrag til den overordnede meningen med teksten.”[15] Den største utfordringen i arbeidet med denne teksten var å ivareta lesernes interesse ved å forenkle, eller i det minste forklare, vanskelige begreper eller teoretiske perspektiver.
Språk
Kjeldsen, Askeland og Dysthe mfl. har alle bidratt til en økt bevissthet hos meg med tanke på språkvalg. Det er forbausende hvor mange troper[16] jeg har tatt i bruk i mange år uten å vite hvordan de faktisk fungerer rent retorisk. Askeland påpeker at bruk av metaforer og bilder (tekstbilder i dette tilfellet) styrker en tekst og viser en spenning mellom logos og patos.[17] Jeg har bevisst anvendt disse med hell i særlig de første to oppgavene. Jeg har dessuten brukt vellydseffekter som rytme og bokstavrim. Jeg fulgte rådene fra skrivegruppen og satte inn noen velklingende mellomtitler i “Familiefotografiets gravsteder” som: Familiære fortellinger, Fremtidens minnebrikker, Mytebyggerens stillaser osv…
Jeg ser frem til å ta i bruk et større språklig repertoar og til en mer bevisst bruk av språklige virkemidler i mine fagtekster. Jeg ser også frem til å finne flere små perler fra tekstteorien som kan anvendes på bilder. Målet mitt er at min interesse for foto og mine studier i faglitterær skriving skal resultere i flere aha-opplevelser og dermed gode tekster med en solid teoretisk forankring..
Kilder
Brodersen, R. B. m.fl.(2007): ”Retorisk analyse” og ”Sjangeranalyse” I: Brodersen, R.B. m.fl.: Tekstens autoritet. Tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo: Universitetsforlaget.
Haas, G. (1982): “Essayets særmerke og topoi”. I: O. Grepstad (red.): Essayet i Norge . Fjorten riss av ein tradisjon . Oslo: Det Norske Samlaget
Kjeldsen, J,E. (2004): Retorikk i vår tid . Oslo: Spartacus (Del 1: Faget og Historie: s.15-52 og Del V: Uttrykket: s. 195-295.
McAdams, Dan P. (1993). The stories we live by: Personal myths and the making of the self. New York: The Guilford Press.
Maagerø, Eva. (2005): Språket som mening. Oslo: Universitetsforlaget.
Porter Abbott, H (2008): “Narrative and Life” og “Defining Narrative”. The Cambridge Introduction to Narrative. Second Edition. Cambridge: Cambridge University Press.
[1] Her refererer jeg til Nancy Sommers studie fra 1980 om forskjellen på globale og lokale tekstnivåer. Kjeldsen, J.E. (2006): “Tilbakemelding på tekst” I: O.Dysthe og A. Samara (red.): Forskningsveiledning på master- og doktorgradsnivå. Oslo: Abstrakt forlag.
[2] begge utsagn er hentet fra: Abbot, Porter H. (2002): The Cambridge Introduction to Narrative. Cambridge: Cambridge University Press.
[3] ibid. s. 11-12.
[4] ibid. s16
[5] Paul John Eakin (1999): How Our Lives Becomes Stories, Making Selves.
Cornell: Cornell University Press. Sitat hentet fra Merete Morken Andersens foredrag den 17. september,2009.
[6] McAdams, Dan P. (1993). The stories we live by: Personal myths and the making of the self. New York: The Guilford Press.
[7] “Dette prinsippet finnes allerede i den antikke retorikk. Cicero bruker denne metaforen når han sammenligner fremførelsen med lyrens strenger som fremkaller den rette emosjonelle gjenklang hos tilhørerne.”. Hentet fra Kjeldsen, J,E. (2004): Retorikk i vår tid . Oslo: Spartacus. Side 277-278.
[8] ibid. Side 267.
[9] Brodersen, R. B. m.fl.(2007): ”Retorisk analyse” I: Brodersen, R.B. m.fl.: Tekstens autoritet. Tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo: Universitetsforlaget. Side54.
[10] Enthymemer er det retoriske bevis og er en form for syllogisme. Men enthymemer bygger på sannsynlige premisser (i motsetning til sanne eller falske premisser fra logikken) og ikke aller eksplisitte. Hentet fra Kjeldsen, J,E. (2004): Retorikk i vår tid . Oslo: Spartacus. Side 173.
[11] “En viktig forutsetning for retorisk fortetning ligger i at bildet forener både estetisk og argumentativ påvirkning.” ibid. Side 285.
[12] ibid. Side 291-292.
[13] Haas, G. (1982): “Essayets særmerke og topoi”. I: O. Grepstad (red.): Essayet i Norge . Fjorten riss av ein tradisjon . Oslo: Det Norske Samlaget.
[14] Hun henviser til disse både i forelesningen den 22 oktober og i boken Språket som mening: Innføring i funksjonell lingvistikk for studenter og lærere. Oslo: Universitetsforlaget. Side 69-81.
[15] ibid. Side 70.
[16] “En trope er et ord eller en frase som brukes i overført eller “uegentlig” betydning” Kjeldsen, J,E. (2004): Retorikk i vår tid . Oslo: Spartacus. Side 198-204
[17] “Retorikk i det faglige og det personlige essayet”. Forelesning. Eik. 22. oktober, 2009.
