Faglogg til Oppgave 2 Faglig Essay
November samling
Hege Høistad
Etter sist samling gledet jeg meg voldsomt til å skrive essay. Jeg følte at vi hadde fått god informasjon både fra pensum (Gerhard Haas’ Essayets særmerke og topoi, Johan Tønnessons Hva er sakprosa, samt flere eksempler på gode essays) og ikke minst fra forelesningene til Norunn Askeland, Eva Maagerø, Elisabeth Oxfeldt og studenten Kjetil Dybvik. Friheten og lekenheten skulle innta teksten min og jeg så for meg mange inspirerende og gode timer ved tastaturet.
Og det ble mange timer. Men friheten og lekenheten kom ikke trippende inn i teksten som overraskende men svært velkomne gjester. De trengte seg enten på som innpåslitne og plumpe formuleringer, eller måtte nødes med mye pussing og manusvask som om tekstfesten ikke var verdt innsatsen. Det er slitsomt å være vertskap for ukjente og krevende gjester, og det er slitsomt å være skribent når man ikke behersker virkemidlene man tar i bruk.
Jeg tok utgangspunkt i en påstand fra Dagbladets Magasinet om familiebilders plass i det moderne samfunnet. Dette var et bevisst forsøk på å innlede bredt (ref. Norunn Askelands tresnellehenvisning i forelesningen om retorikk). Deretter kastet jeg meg ut i mitt resonnement om hvorvidt digitale familiebilder klarer å bære den historiske tyngden av narrativ diskurs og familiær og personlig mytebygging over tid.
Som avstikker/omvei plasserte jeg en liten fortelling om bildet som forsvant fra svigermors stue etter skillsmissen. Det var meningen at denne historien skulle stå i slektskap til beskrivelsen av endrede familiemønstre mot slutten av essayet slik Haas beskriver: “Like fritt og med like overraskande og dristige vendingar som dei han forlet den planlagde reiseruta med, vender han også tilbake til denne.” (s.230). Jeg benyttet anledningen til å utstyre avstikkerhistorien med sansebeskrivelser og adjektiver for å styrke patos-nivået i teksten slik Askeland refererte til i retorikkforelesningen.
Ved å bruke jeg/du/vi-formen forsøkte jeg å få til en dialogisk tone i essayet. Likeledes stilte jeg en del åpne spørsmål for å understreke at jeg slett ikke var skråsikker i mine påstander og at leseren dermed ble invitert til å “bli med” i utforskningen av enkelte tankerekker.
Det ble likevel vanskelig å følge Haas’ anmodning om å hele tiden skifte perspektiv slik at man kan “nærme seg alle sidene ved objektet”(s. 234). Jeg tror objektet mitt rett og slett har for mange sider! Jeg tror jeg gjennomgående har vært for påståelig i essayet og at jeg dermed har brutt med en av hovedpremissene for sjangeren.
Et annet element som ble vanskelig var de dramatiske vendingene og spenningsmomentene som Elisabeth Oxfeldt fremhevet i sitt foredrag på Eik. Mulig at siste del, der jeg innrømmer at digitale bilder (først og fremst produksjonen av disse) også kan gi et positivt bidrag til familiebilder som sjanger, ble en slags overraskelse for leseren og dermed kan ses som en dramatisk vending?
Og så var det denne friheten og lekenheten. Haas sammenligner skribenten med kunstneren der “indre fridom speglar seg også i forma”(s237). Fra mitt ståsted har frihet og lekenhet – to svært positivladede begrep – fått språkfangen i meg til å ønske seg tilbake til formens fengsel. Jeg forsøkte likevel å bruke et variert språk mens jeg gjorde mitt ytterste for å være tydelig og konkret. Det er dessuten en utfordring å skape overganger når man hopper fra ett resonnement til et annet. Jeg er veldig spent på feedback når det gjelder dette.
Språklig forsøkte jeg å være leken, men jeg må innse at jeg rett og slett ikke er en god nok skribent til å fråtse i ordspill. Resultatet ble noen metaforer (“forlatte bilder og fortapte bytes”, “minnebrikken i hjernen” “digitale døgnfluer”)som henviser til denne teknologiske utviklingen som jeg tar utgangspunkt i.
Når det gjelder essayets innhold har jeg vært opptatt av narrativ teori slik det relateres til bilder, og ut fra dette også identitetsbygging hos enkeltmennesket. “Narrative can be, and often is, an instrument that provokes active thinking and helps us work through problems, even as we tell about them or hear them being told.” (Abbot, s. 12). Dette utsagnet er særlig relevant når det gjelder familiebilder. Som en videreføring av dette, prøvde jeg å innlemme noen av Dan McAdams’ ideer og påstander i mitt essay. Som han sier, “human time is a storied affair” (s. 30), og min påstand er at familiebilder kan brukes til å underbygge eller revidere enkeltmenneskets mytebygging over tid.
Kilder
Abbot, Porter H. (2002): The Cambridge Introduction to Narrative. Cambridge: Cambridge University Press.
Askeland, Norunn. “Patos som argumentasjonstrategi”. Powerpoint presentasjonen Retorikk i det faglige og personlige essayet. HiVe. 22 oktober, 2009.
Haas, Gerhard. (1982). “Essayets særmerke og topoi”. I: O. Grepstad (red.): Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon. Oslo: Det Norske Samlaget.
McAdams, Dan P. (1993). The stories we live by: Personal myths and the making of the self. New York: The Guilford Press.
Oxfeldt, Elisabeth. Powerpoint presentasjonen Mellom small talk og vitenskapelig avhandling: Faglig essay. HiVe 23 oktober, 2009.
Faglogg til Oppgave 2 Faglig Essay
November samling
Hege Høistad
Etter sist samling gledet jeg meg voldsomt til å skrive essay. Jeg følte at vi hadde fått god informasjon både fra pensum (Gerhard Haas’ Essayets særmerke og topoi, Johan Tønnessons Hva er sakprosa, samt flere eksempler på gode essays) og ikke minst fra forelesningene til Norunn Askeland, Eva Maagerø, Elisabeth Oxfeldt og studenten Kjetil Dybvik. Friheten og lekenheten skulle innta teksten min og jeg så for meg mange inspirerende og gode timer ved tastaturet.
Og det ble mange timer. Men friheten og lekenheten kom ikke trippende inn i teksten som overraskende men svært velkomne gjester. De trengte seg enten på som innpåslitne og plumpe formuleringer, eller måtte nødes med mye pussing og manusvask som om tekstfesten ikke var verdt innsatsen. Det er slitsomt å være vertskap for ukjente og krevende gjester, og det er slitsomt å være skribent når man ikke behersker virkemidlene man tar i bruk.
Jeg tok utgangspunkt i en påstand fra Dagbladets Magasinet om familiebilders plass i det moderne samfunnet. Dette var et bevisst forsøk på å innlede bredt (ref. Norunn Askelands tresnellehenvisning i forelesningen om retorikk). Deretter kastet jeg meg ut i mitt resonnement om hvorvidt digitale familiebilder klarer å bære den historiske tyngden av narrativ diskurs og familiær og personlig mytebygging over tid.
Som avstikker/omvei plasserte jeg en liten fortelling om bildet som forsvant fra svigermors stue etter skillsmissen. Det var meningen at denne historien skulle stå i slektskap til beskrivelsen av endrede familiemønstre mot slutten av essayet slik Haas beskriver: “Like fritt og med like overraskande og dristige vendingar som dei han forlet den planlagde reiseruta med, vender han også tilbake til denne.” (s.230). Jeg benyttet anledningen til å utstyre avstikkerhistorien med sansebeskrivelser og adjektiver for å styrke patos-nivået i teksten slik Askeland refererte til i retorikkforelesningen.
Ved å bruke jeg/du/vi-formen forsøkte jeg å få til en dialogisk tone i essayet. Likeledes stilte jeg en del åpne spørsmål for å understreke at jeg slett ikke var skråsikker i mine påstander og at leseren dermed ble invitert til å “bli med” i utforskningen av enkelte tankerekker.
Det ble likevel vanskelig å følge Haas’ anmodning om å hele tiden skifte perspektiv slik at man kan “nærme seg alle sidene ved objektet”(s. 234). Jeg tror objektet mitt rett og slett har for mange sider! Jeg tror jeg gjennomgående har vært for påståelig i essayet og at jeg dermed har brutt med en av hovedpremissene for sjangeren.
Et annet element som ble vanskelig var de dramatiske vendingene og spenningsmomentene som Elisabeth Oxfeldt fremhevet i sitt foredrag på Eik. Mulig at siste del, der jeg innrømmer at digitale bilder (først og fremst produksjonen av disse) også kan gi et positivt bidrag til familiebilder som sjanger, ble en slags overraskelse for leseren og dermed kan ses som en dramatisk vending?
Og så var det denne friheten og lekenheten. Haas sammenligner skribenten med kunstneren der “indre fridom speglar seg også i forma”(s237). Fra mitt ståsted har frihet og lekenhet – to svært positivladede begrep – fått språkfangen i meg til å ønske seg tilbake til formens fengsel. Jeg forsøkte likevel å bruke et variert språk mens jeg gjorde mitt ytterste for å være tydelig og konkret. Det er dessuten en utfordring å skape overganger når man hopper fra ett resonnement til et annet. Jeg er veldig spent på feedback når det gjelder dette.
Språklig forsøkte jeg å være leken, men jeg må innse at jeg rett og slett ikke er en god nok skribent til å fråtse i ordspill. Resultatet ble noen metaforer (“forlatte bilder og fortapte bytes”, “minnebrikken i hjernen” “digitale døgnfluer”)som henviser til denne teknologiske utviklingen som jeg tar utgangspunkt i.
Når det gjelder essayets innhold har jeg vært opptatt av narrativ teori slik det relateres til bilder, og ut fra dette også identitetsbygging hos enkeltmennesket. “Narrative can be, and often is, an instrument that provokes active thinking and helps us work through problems, even as we tell about them or hear them being told.” (Abbot, s. 12). Dette utsagnet er særlig relevant når det gjelder familiebilder. Som en videreføring av dette, prøvde jeg å innlemme noen av Dan McAdams’ ideer og påstander i mitt essay. Som han sier, “human time is a storied affair” (s. 30), og min påstand er at familiebilder kan brukes til å underbygge eller revidere enkeltmenneskets mytebygging over tid.
Kilder
Abbot, Porter H. (2002): The Cambridge Introduction to Narrative. Cambridge: Cambridge University Press.
Askeland, Norunn. “Patos som argumentasjonstrategi”. Powerpoint presentasjonen Retorikk i det faglige og personlige essayet. HiVe. 22 oktober, 2009.
Haas, Gerhard. (1982). “Essayets særmerke og topoi”. I: O. Grepstad (red.): Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon. Oslo: Det Norske Samlaget.
McAdams, Dan P. (1993). The stories we live by: Personal myths and the making of the self. New York: The Guilford Press.
Oxfeldt, Elisabeth. Powerpoint presentasjonen Mellom small talk og vitenskapelig avhandling: Faglig essay. HiVe 23 oktober, 2009.
