Hege Høistad – Faglogg
Selvbiografisk fagtekst Oktober samling
Min tekst om familiebilder tar utgangspunkt i Merete Morken Andersens oppfordring på forrige samling om “å få øye på seg selv”. Ved å skrive selvbiografisk har jeg tre roller: Fortelleren i teksten, forfatteren av teksten og hovedpersonen i teksten. Dette er sammenfallende med den tredelte rollen jeg beskriver og analyserer i teksten; som betrakter, fotograf og (usynlig) motiv i mine egne bilder. Sistnevnte roller er også parallelle til bildets tre aktiviteter eller intensjoner beskrevet av Roland Barthes i Camera Lucida som Operator, Spectator og Spectrum (s 9).
Som teoretisk utgangspunkt har jeg forsøkt å bruke narrativ psykologi og tok særlig utgangspunkt i en påstand fra Morken Andersens forelesning: Når vi ikke lever lenger, blir vi husket og beskrevet gjennom fortellinger. I The Cambridge Introduction to Narrative på pensumlisten hevdes det dessuten at “…memory itself is dependent on the capacity for narrative…” (s.3) Den første påstanden sier noe om døden og den andre sier noe om livet. Dette passet godt til mitt tema og til sammen ble disse to påstandene et utgangspunkt i mine beskrivelser av mormor.
Men det er komplekst å ta utgangspunkt i narrativ teori når det gjelder bilder. Det gjelder å holde tungen rett i munnen: Barthes begrep studium (blikket som gir betrakteren innsikt i sosiokulturelle, historiske eller politiske perspektiver og tar utgangspunkt i detaljene i bildet) kan vel også kalles narrativ? Men Barthes hevder også at fotografiet både er statisk og avhengig av referenten, og dermed “flat/dødt”, mens tekst/språk er levende og skiftende. Faktisk kan hele boken Camera Lucida ses som bevis på den narrative kraften når bilder blir gjort “levende” av tekst.
Forholdet mellom tekst og bilder er vanskelig for flere enn Barthes. W.J.T. Mitchell skriver i Picture Theory at det finnes to motstridende påstander når det gjelder tekst/språk og bilder: Den første påstanden kaller fotografiet for “a message without a code”, og den andre hevder at foto har sitt eget språk som en konsekvens av dets bruksområde (s.281). Uten å ta stilling til disse, har jeg likevel forsøkt å være bevisst det faktum at tekst og bilde utgjør et komplisert narrativt nettverk som sammen klarer å gi leseren et sterkere budskap enn èn av komponentene er i stand til alene.
Den beskrivende delen av teksten min tok også utgangspunkt i et narrativt begrep som jeg lærte for flere år siden: Ekfrasis (den verbale beskrivelsen av et visuelt objekt). Det stammer fra gamle Hellas, visstnok fra Homers beskrivelse av Achilles skjold. Ekfrasis kjennetegnes også ved at beskrivelsen ofte tok lang tid og inneholdt mange sidespor og supplementærinformasjon. Og slik blir det jo ofte når man beskriver bilder, man bruker mange ord for å gjøre “det døde” levende igjen. Ekfrasis ble også brukt av de gamle grekerne til å beskrive usynlige objekter. Dette minner om Barthes’ beskrivelse av det (for leseren) usynlige bildet av hans avdøde mor som jeg refererer til i min egen tekst. Jeg vurderte å utelate gjengivelsen av familiebildene som jeg skrev om i oppgaven. Men kom fram til at kombinasjonen av tekst og bilde hadde en større kraft og at oppgaven ville være mer leservennlig med begge de narrative elementer.
Formen jeg valgte til min fagtekst kan minne om essayet, men tilfredsstiller ikke alle kriteriene attribuert til Gerhard Haas i Jan L. Tønnessons Hva er sakprosa. Først og fremst vil jeg fremheve kravet hans om at essayet er en tankeprosess og ikke et resultat. Kvalitativt bildeanalyse gjør det vanskelig å være bastant. Min tekst ble snarere en beskrivelse av erfaringer og et forsøk på å sette disse inn i konteksten av andres (hovedsaklig Barthes’) billedteorier. Det beskrivende aspektet ble forsterket av en subjektiv form og et personlig materiale som skulle undersøkes.
Det stilles også som krav at et essay former det som allerede er formet. Min tekst bidrar heller ikke til å skape en ny form. Den er et forsøk på å teste eksisterende teorier og en generell undring over mitt eget forhold til familiebilder. Men min tekst er hverken skeptisk i tone, spesielt kritisk til det “etablerte”, eller leken i språket. Og den er i liten grad en dialog med leseren. Dermed vil jeg avslutningsvis påstå at formen kan kalles essay-light.
Litteraturliste
Abbot, Porter H. (2002): The Cambridge Introduction to Narrative. Cambridge: Cambridge University Press.
Barthes, Roland (1994): Camera Lucida: Reflections on Photography. New York: Hill and Wang.
Mitchell, W.J.T. (1994): Picture Theory. Chicago: University of Chicago Press
Tønnesson, Johan L. (2008): Hva er sakprosa? Oslo: Universitetsforlaget.
